Kjernebueslukkingsmekanisme
Bueslukkingskammeret opprettholder et høyt vakuumnivå (bedre enn 10⁻⁴ Pa); med ekstremt få gassmolekyler tilstede, er kollisjonsionisering praktisk talt umulig, og gir iboende sterke isolasjonsevner.
Ved åpning skilles de bevegelige og faste kontaktene; høye temperaturer får metalldamp til å fordampe fra kontaktflatene, og danner en vakuumbue som opprettholdes av ioniseringen av denne dampen.
Spesialdesignede kontaktstrukturer genererer langsgående eller tverrgående magnetiske felt som driver buen til å bevege seg raskt over kontaktflatene, og forhindrer lokal overoppheting og kontaktablasjon.
Når vekselstrømmen naturlig går gjennom null, blir energitilførselen til lysbuen avbrutt; metalldamp diffunderer raskt og kondenserer på skjermingsdekselet. Den dielektriske styrken til kontaktgapet gjenoppretter seg i løpet av mikrosekunder, og forhindrer fullstendig lysbuegjentenning; Hele lysbueslukkingsprosessen tar bare 10–15 millisekunder.
Komplett operativ arbeidsflyt
Lukkedrift: En fjær- eller permanentmagnet-betjeningsmekanisme frigjør lagret energi, og driver den bevegelige kontakten mot den faste kontakten. De får fast kontakt med et trykk på 2000–3000 N for å minimere kontaktmotstanden, og fullfører dermed kretsforbindelsen.
Åpningsoperasjon: En feilstrøm utløser utløsermekanismen, noe som gjør at betjeningsmekanismen raskt skiller den bevegelige kontakten. Den resulterende vakuumbuen slukkes øyeblikkelig når strømmen går gjennom null - med en lysbuetid på ikke mer enn 20 ms - og avbryter den defekte kretsen pålitelig.
Isolasjonsgjenoppretting: Etter at lysbuen er slukket, rekombineres og kondenserer gjenværende ioner og metalldamp i kontaktgapet raskt. Den dielektriske styrken til kontaktgapet gjenopprettes raskt til over 80 % av det opprinnelige nivået, og motstår fullt ut systemets gjenopprettingsspenning.